Årets kvinnelige styrkeløfter 2019

«Bedre sent enn aldri» er et uttrykk som brukes av og til, og som kan passe i dette tilfellet. Styrkeløft året 2020 har vært veldig annerledes, stevner og Norgesmesterskap har blitt utsatt og etter hvert kansellert. Dette har  også påvirket utdelingen av pokalen for årets styrkeløfter 2019. Vi har heldigvis ikke kansellert utdelingen, men den har blitt utsatt og utsatt i håp om å kunne bli gjennomført på et NM.  Derfor bedre sent enn aldri, årets kvinnelige styrkeløfter er:

Hildeborg Juvet Hugdal – Sauda IL

 

Tungt korona-år for Hildeborg

– I høst var jeg virkelig i tvil om jeg ville klare å satse mot VM i 2021. Jeg er avhengig av å ha klare mål og struktur på hverdagen. Når du mister troen på at det kommer et stevne, er det ikke lett å holde gnisten oppe, sier en åpenhjertig Hildeborg Juvet Hugdal.

2020 skulle bli Hildeborgs år. Da hun skadet armen stygt i 2017, visste hun ikke om hun kunne se for seg å løfte igjen noen gang. 2020 VM Styrkeløft Utstyr i Stavanger ble gulroten som gjorde at hun valgte å satse videre.

– Jeg vet hvor spesielt det er med hjemmebane og ville ikke at 2020 skulle gå uten meg. Derfor ble det ekstra tøft for meg i høst. Det var VM jeg hadde jobbet for i tre år, tatt kampene for med rehab og to operasjoner. Mitt store mål bare forsvant, sier Hildeborg, som ble ekstra glad da det ble klart at Stavanger får en ny sjanse i 2021.

I 2007 dro Hildeborg Juvet Hugdal 217,5 kilo i markløft. Smilet var derfor bredt da hun løftet 218 kilo på RM i år. FOTO: JONE K. ØVERLAND

SITT LIVS FORM

Allerede i 2019 viste Hildeborg at hun var tilbake etter skaden. Hun vant EM styrkeløft utstyr i mai, EM benkpress utstyr i oktober og tok bronse i VM styrkeløft utstyr i november.

– Jeg var i mitt livs form i 2019. Det var en kjempegod sesong plasseringsmessig, men jeg fikk ikke uttelling løftemessig. For meg personlig er det uttelling på stevnene som driver meg, det å få igjen for treningen ved å løfte mer enn jeg noen gang har gjort. Jeg følte jeg ikke hadde fått ut potensialet mitt, sier hun.

Hildeborg stilte derfor i Region Sør-Vests regionmesterskap i februar 2020, og der klinket hun til med ny norgesrekord i markløft med 218 kilo, samt ny sammenlagtrekord med 713 kilo.

– Når 2020 ble som det ble, er jeg kjempeglad for å klare 713 kilo på RM. To løft ble underkjent 1-2, så jeg var god for over 720 kilo. Jeg er glad jeg fikk med meg det, sier Hildeborg.

 

GRÅT HVER ØKT

Da koronaen slo inn for fullt, påvirket det ikke Hildeborg så voldsomt i starten. De siste fire årene har hun hatt et velutstyrt hjemmegym i garasjen, så treningsmessig sett fortsatte hun bare som før. Problemene startet da stevnene begynte å bli avlyst.

– Etter så mange år i gamet er det stevnene som er den store motivasjonen. Jeg kom til et punkt hvor kroppen trengte hvile, men jeg torde ikke slippe meg nedpå. Siden jeg ikke visste at stevnene ble avlyst før ganske tett på, måtte jeg holde oppe en viss form, forteller hun.

Knekken kom i høst da hun skjønte at det ikke ble noen stevner i år. Hildeborg hadde mye smerter, og det ble tøft å gå alene ut i garasjen for å trene.

– Noen uker og måneder gråt jeg hver eneste økt, jeg visste ikke hvorfor jeg orket. Jeg skjønte ikke en gang hvordan jeg kom meg ut der. Det var nok fordi jeg har gått på autopilot i mange år.

Til slutt kom hun til et punkt hvor hun kjente at hun hadde presset seg for mye. En gang tidligere gjorde hun det samme, noe som resulterte i ni måneder uten trening. Denne gangen klarte hun å stoppe i tide.

– Jeg la vekk alt av programmer og prøvde bare å finne veien tilbake til mer lystbetont trening. Nå føler jeg at jeg har klart å snu det, og det går bedre. Det er ikke sånn at jeg roper hurra, men jeg begynner å se litt lysere på det. Jeg har litt mer lyst nå til å få tilbake program og begynne å se fremover.

 

LAGFØLELSE

Et av Hildeborgs lyspunkter i treningshverdagen var da landslaget samlet seg på Zoom for å snakke sammen.

– Da fikk jeg følelsen av å være flere, å være et lag. Jeg hadde savnet lagfølelsen, og det er bra, for hvis jeg ikke hadde savnet noe, så hadde det kanskje ikke vært håp. Men jeg kjenner at jeg savner det å møtes, å være sammen, å trene sammen, å dele erfaringer. At vi møttes over nett gjorde veldig godt for motivasjonen, medgir hun.

Hildeborg er lærer, og med hjemmeundervisning for elevene i tillegg til hjemmeskole for egne barn, har det til tider blitt mye også utenom trening. Likevel har hun fått en annen ro, og hun gleder seg til en fin familiejul etter et hektisk år.

– Det har vært bedre tid til ting her hjemme. Vanligvis er det et evig jag, jeg føler jeg pakker om og pakker om med reising, samling og mesterskap. Nå har jeg fått litt mer hvile og restitusjon.

Selv med mer hvile spiller ikke kroppen alltid på lag etter 22 år med konkurranser. Hildeborg innser at det sannsynligvis er det som vil stoppe henne til slutt. Hun prøver å trene smart når hun har vonde dager, og fremdeles har hun mål hun ønsker å nå.

– Jeg har veldig lyst til å snike meg til bronse i Stavanger, og så er det ikke noen hemmelighet at jeg har lyst til å få med meg et World Games. Så langt har jeg vært uheldig, det har vært tullete ting som har gjort at jeg ikke har fått oppleve det. Jeg vet jeg ikke er en poengløfter og at jeg ikke vil få en topplassering der, men World Games er en opplevelse, og jeg synes jeg fortjener det!

FAMILIEJUL: Etter et hektisk år gleder Hildeborg seg til litt ferie og til julefeiring sammen med familien. FOTO: PRIVAT

Tekst: Kim Eikefet