VM i benkpress veteran – lengre rapport

Verdensmesterskapet i benkpress for veteraner var i år lagt til Newcastle upon Tyne i Storbritannia og fant sted i påskeuka, fra 17. til 19. april. Den norske kontingenten bestod av 10 løftere, en kvinne og 9 menn, 2 ledere/dommere, samt 2 ledsagere, i alt 14 personer

Første løftedag var torsdag 17. og vi hadde bare en løfter på podiet, Ann Kristin Olsen i yngre veteran, vektklasse 57 kilo. Ann Kristin åpnet på 97,5 kilo, greit løft, høynet til 102,5 som også ble godkjent. Siste løftet på 110 kilo, ble derimot for tungt, så hun ble stående på 102,5 kilo som ga henne en fin sølvplass. Gullet ble vunnet av japanske Sakamaki med 110 kilo, men med tyngre kroppsvekt, måtte Ann Kristin ha klart 112,5 kilo for å ta gullet, noe som var 5 kilo over hennes personlige rekord.

Fredagen hadde vi hele 5 løftere i aksjon. Superveteran Birger Sundstøl løftet i vektklasse 66 kilo og åpnet med 3 hvite lys på 100 kilo. Høynet til 110 kilo som nok ble for tungt denne gangen. Men to løftere røk ut i denne gruppen, så Birger fikk en fin 4. plass, noe han var godt fornøyd med.

Neste løfter var et av våre sikreste gullkort, Bjarne Synstad i klasse superveteran, 83 kilo. Bjarne åpnet ”forsiktig” på 205 kilo, 3 hvite lys og gullet var allerede sikret. Bjarne satset så direkte på å sette verdensrekord på 217,5 kilo, men det ble akkurat for tungt. Men i alle fall, Norges første gull.

I neste pulje, -93 kilo, hadde Norge med 3 løftere og førstemann var undertegnede, Peer Bjaaland, i 70+. Nå har IPF som kjent begynt å notere verdensrekorder i utstyrsfritt. I min klasse var standardkravet bare 110 kilo, og ettersom jeg løftet 130 kilo under det utstyrsfrie stevnet i Oslo 2 uker tidligere, burde det være en overkommelig oppgave. Det var bare 3 nominerte i min klasse, så med godkjent løft var medaljen sikret uansett. Japaneren Kawabe hadde jeg konkurrert mot 4 ganger tidligere på 3 kontinenter, og han har vært et strå hvassere hver gang. Nå har det pga mye reisevirksomhet (les ferie) blitt minimalt med skjortetrening, siste løft var under EM i Sofia i fjor. Så selv om jeg kanskje kunne ha sjanse på en sølvmedalje, ville jeg heller ha bronse og sette verdensrekord.

Selve løftingen gikk helt etter planen, 3 godkjente løft på 115 – 125 og 130 kilo. Bronsen var sikret, men noen verdensrekord fikk jeg ikke godkjent – disse kan bare settes i utstyrsfrie stevner, viste det seg. Det er ikke som våre nasjonale regler hvor du kan sette utstyrsfrie rekorder i alle stevner, bare du gir beskjed ved innveiingen at du skal løfte klassisk. Nå har IPF begynt å arrangere utstyrsfrie VM, første var i juni i fjor, men da bare i åpen klasse. I år arrangeres klassisk VM i Sør Afrika, men nå for alle alderskategorier, både junior, åpen og alle veteranklasser. Så langt ser det ut til å bli litt av en monsterstevne med over 750 nominerte! Blir nok ingen deltagelse for meg der, men neste år går det i Helsinki, så da får vi se….. Det ble japaneren som fikk gullet også denne gang med 160 kilo.

I klassen superveteran, ble det litt av en thriller. Vi hadde et sterkt kort der, Kjell Arne Bøe, som var en klar gullkandidat. Kjell åpnet sterkt med et godkjent løft på 200 kilo. Men japaneren IIjima løftet like mye, og med lettere kroppsvekt ledet han etter 1. runde. Finnen Launonen lå ikke langt unna med 195 kilo.

Kjell Arne høynet til 207,5 kilo og japaneren til 205 i 2. runde. Japaneren var omtrent sjanseløs – Kjell Arne fikk opp sitt løft, men hadde en nedadgående bevegelse i løftet og 3 røde lys. Så etter 2. runde var stillingen uendret. Japaneren høynet taktisk til 207,5 kilo i siste runde – hvis Kjell Arne klarte sitt siste løft, måtte japaneren greie dette. Finnen løftet først, 202,5 godkjente kilo og ledet dermed konkurransen! Japaneren misset på sitt løft og dermed var det opp til Kjell Arne å avgjøre konkurransen – enten gull eller bronse. Så under stor jubel fra alle norske, fikk Kjell Arne opp stanga og godkjent løft. Norges 2. gull!

Vi var nå ferdige med Master 3 og Master 4, og det gjensto Master 1 og Master 2 hvor vi hadde en løfter i Master 1, Svein Olav Farstad. Svein Olav åpnet med et godkjent løft på 245 kilo. Dette holdt så langt til en 4. plass – 3. plassen holdt østerrikeren Wetstein med samme vekt, men med 5 gram lettere kroppsvekt. Så her var det små marginer! 2. løftet på 250 kilo ble ”no lift” for Svein Olav. Han økte likevel til 257,5 kilo i siste løftet som kunne gi en bronsemedalje. Dette var bare 2,5 kilo under hans pers som han satte for 3 år siden. Løftet kom greit opp etter det vi kunne se, men ble underkjent visstnok grunnet rumpeløft. Så han endte på en 4. plass. Gullet ble vunnet av japaneren Kassai på 272,5 kilo.

Dette var siste pulje for dagen som var på Langfredag og det ble en lang fredag da løftingen ikke var ferdig før etter 10 om kvelden.

Siste løftedag, lørdag, hadde vi 3 løftere med. I klassen 105 kilo hadde vi to løftere, begge i Master 1. Arild Krakenes var først ut med et åpningsløft på 250 kilo. Dessverre for Arild, så ble VM en reprise av NM med 3 underkjente løft. Han høynet til 260 i siste løft, noe som ville ha gitt bronse. Men enn så lenge må Arild nøye seg med å pusse gullmedaljen fra EM i fjor.

Ronny Olaissen var debutant i internasjonal konkurranse og et underkjent åpningsløft på 265 kilo virket ikke lovende. Et ”good lift” her ville ha brakt han på en 2. plass. Men i andre runde gitt det bedre og godkjent løft. Dette brakte han midlertidig på en andreplass, men neste løfter var Ferrantelli fra USA som hadde bedt om 267.5 kilo. Med tyngre kroppsvekt måtte han løfte mer enn Ronny for å slå ham. Det gikk ikke, så Ronny lå på sølvplass etter 2 runder.. (Gullet var allerede sikret av amerikaneren Anderson med 290 kilo)

I siste løftet ba både Ronny og Ferantelli om 267,5 kilo – hvis begge klarte det blir det sølv på Ronny, hvis bare amerikaneren klarer det vinner han sølv. Nå misset begge to og sølvet gikk til Ronny. En kjempefin debut for Ronny!

I neste pulje, Master 1 -120 kilo, hadde vi med Kurt Einar Voldseth. Åpnet på 240 kilo, stanga kom opp, men noe vinglete og underkjent. Andre løftet kom greit opp, men på siste løftet på 255 kilo var han sjanseløs. Det ble en 8. plass i en hard pulje.

Sistemann ut av våre, var Morten Kalland i Master 2, 120+. Morten var med i EM i Sofia fjor, men ble skadet under oppvarmingen og fikk ikke løftet. Han åpnet på 255 kilo og vi fikk bange anelser da han var langt unna å få stanga ned på brystet. Andre løftet gikk litt bedre, men langt fra godkjent. Det var tydelig at han hadde problemer med skjorta, så han høynet like godt til 260 kilo i siste løftet. Dette ville gi ham en bronsemedalje, men må innrømme at vi var alle litt skeptiske til at dette skulle gå bra. Men Mortden visste tydeligvis hva han gjorde, for stanga kom opp og godkjent løft! Og dermed bronsemedalje og en jublende glad Morten.

Nevnes må også coach og dommer, Egil Kroknes, som sammen med coach Geir Johansen gjorde et utmerket jobb. Vi veteraner er ellers ikke bortskjemte med for mye support, men Egil har jeg kjent siden mitt første internasjonale stevne, EM i Nymburk i 2002. Men i flere stevner har vi løftere måttet hjelpe hverandre uten noen leder.

Av de mer spektakulære løftere, må nevnes amerikaneren Jeffrey Lewis som sto oppført med ei kroppsvekt på 240 kilo. Hvor mye han egentlig veide, vet ingen, da vekta bare gikk til 240 kilo. (Og etter de tekniske reglene til IPF, er kravet bare at vekta skal kunne veie opp til 180 kilo) Men om kroppsvekta var imponerende, kan ikke det samme sies om løftinga. Han hadde 3 helt mislykkede forsøk på 322,5 kilo. Derimot gjorde han stor lykke på banketten hvor han var et yndet fotoobjekt, særlig sammen med de minste japanske damene!

Så fasit for de norske ble to gull, to sølv, to bronse, to 4. plasser , én 8. plass og én røk ut. Bjarne Synstad fikk dessuten en 3. plass som beste løfter i Master 3. Må sies å være et respektabelt resultat.

Stevnehotellet var et Holiday Inn hotell i utkanten av Newcastle. Vi regnet med at vi skulle bo der, men kort tid før stevnet fikk vi beskjed om at hotellet var fullt, så vi måtte bo på et annet hotell som lå et godt stykke unna (13 pund med taxi !) I alt var løfterne innlosjert på 3 forskjellige hotell. En lite gunstig løsning som ble verre ved at det var liten eller ingen informasjon om når det gikk transport mellom hotellene. Det var heller ingen vekt på hotellet vi bodde på.

England er ikke akkurat kjent for sitt gode kjøkken, og etter en biffmiddag på hotellet vi bodde på, fikk vi det bekreftet. Vi fire som spiste, var unisont enige om at dette var noe av det verste vi hadde spist. Neste dag spiste dama og jeg middag på stevnehotellet, Holiday Inn Maten var OK, men vi savnet tannpirkere og ba om det. Kelneren sa at det skulle hun hente, kommer så med én, siger og skriver én tannpirker og legger på bordet!

Selve gjennomføringen av stevnet må sies å få godkjent karakter. Oppvarmingsområdet var akseptabelt, selv om arrangøren hadde problemer med å holde uvedkommende borte fra området. De kunne kanskje lære noe fra hvordan stevner avvikles i Tsjekkia, hvor det er vakt som passer på og hvor du må skanne adgangskortet for å komme inn i oppvarmingshallen.

En liten miss oppsto da den finske nasjonalsangen ved en anledning skulle spilles. Enten fant de den ikke, eller det var noe feil på lydanlegget. Men da samlet den finske kontingenten seg og sang hele ”Vårt land, vårt land, vårt fosterland” under stor jubel fra alle tilskuere.

Totalt var det 197 mannlige løftere og 74 kvinnelige, så med dommere og annet personell, er VM benk for veteraner blitt et ganske stort arrangement.

De største kontingentene hadde som vanlig, USA, Frankrike (mest støyende), Japan og Tyskland. Ellers var det påfallende hvor anonym Russland var, med bare 3 deltakere

En, etter min mening uskikk, er den musikken som spilles under stevner. Vanlig praksis er at musikken stoppes under selve løftet, men her kjørte man full guffe non stop. DJ´en ble bedt om å dempe musikken, men det medførte bare at han skrudde den enda mer opp i ren trass. Jeg ba sekretariatet å ta affære, noe de også gjorde. DJ´en forsvant totalt og viste seg ikke mer. Så siste løftedag var det stille og fredelig.

Jeg vil foreslå at denne praksisen med musikk totalt opphører. (I hvert fall under veteranstevner). Det er også litt av et paradoks at mens løftere kan få advarsel og i verste fall utvises for bannskap og uhøvisk tale på podiet, så spilles det rap-musikk med tekster som kan få en bryggesjauer til å rødme.

Det var live streaming fra stevnet, og mesteparten ligger fortsatt på Youtube.

Her er link:

Dag 1: https://www.youtube.com/watch?v=CQcOnXe0WGo

Dag 2: https://www.youtube.com/watch?v=cVn9Qexjwrc

Dag 3: https://www.youtube.com/watch?v=qJ11HX1MFMQ

Neste veteranstevne er EM styrkeløft som går i Pilsen i juli måned.